reklame og frustrasjon

"Overalt! De er absolutt over alt! De spiser seg innpå oss enten vi går en tur i parken, eller om vi skal lese en avis. Ja, det er disse gudsforlatte reklamene jeg snakker om. De blir stadig verre og verre ettersom produsentene blir flinkere (eller dårligere?) til å produsere reklamer.

La oss si du ser en reklame om et pizzatilbud som Dolly Dimple eller Peppes Pizza reklamerer for. Den pizzaen ser jo aldeles nydelig ut, og du får 1.5 liter brus og en film med på kjøpet! Den vanlige middagen virker bare puslete i forhold. Det blir som å sammenligne en MusicMan-gitar og en Squier-gitar. Eller en Lamborghini og en Volvo.

Reklameprodusentene er noen sanne sleipinger! De har analysert reklamen, hensikten og målgruppen nok til å finne ut hva som skal til for å påvirke underbevisstheten din nok til å gi deg tilstrekkelig lyst til å kjøpe produktet. De sirkler ofrene sine som sultne gribber, analyserer dem og angriper når byttet omtrent ikke har noen (vilje)styrke igjen. ”Nå overdriver han”, tenker du sikkert. Men nei, tenk deg om!

Reklame er egentlig et ganske romantisk fenomen. På ingen måte romantisk som i kjærlighetens veier, men i litteraturepokens veier! De forskjønner temaet så til de grader, ved å fjerne alle negative aspekter ved produktet. Verre enn alle disse nasjonalromantiske diktningene, stakkars Henrik Wergeland har ingenting å stille opp med mot disse uhyrlighetene.

For å understreke det ytterligere, skal jeg fortelle deg et eksempel som gir meg fnatt hver bidige gang jeg ser det! Det er de håpløse reklamene for Cillit Bang! De er mikser av gribbenes fremgangsmåte og nasjonalromantikkens idiotiske sminking av virkeligheten. Reklamen viser en smilende mann, som spør ei dame ved siden av han om hun er fornøyd med produktet. Hun er jo så klart storfornøyd, og bruker det i absolutt hele huset. Enten hun må vaske opp etter bikkja, ungene eller gud vet hva som kommer labbende inn og regelrett lemper med seg dritt inn i huset, er alt hun gjør å smile smørblidt og vaske det bort.

Men disse to fremgangsmåtene for å prakke på oss ting vi vanligvis overser er ikke de verste. Jeg har enda ikke fortalt deg om det frykteligste av alt. Her er det Grandiosa som er alene på toppen. De gjorde det med ”Lørdagspizza”, og slo til atter en gang med ”Full Pakke!” mens et helt land bad på sine knær om nåde. Dette er tre forskjellige taktikker mikset ned til en. Her kjører de på som et neshorn, fra første gang du ser/hører reklamen, til du faktisk spiser pizzaen. De har komponert en melodi til reklamen, en virkelig popmelodi.
Den altoppslukende låten får du på hjernen, like sikkert som at hele det internasjonale musikksamfunnet vil hate, virkelig hate de som har komponert melodien. Det som egentlig skjer her, er at du vil tenke på låten nesten hele tiden, og dermed også på pizzaen. Underbevisstheten din går amok, og du skjønner like mye som om du hadde sett bestemoren din på friskhuset.

Alt dette gir grunnlag til å tro at mennesket til slutt må bli det aller mest viljesterke og manipulerende vesenet i hele universet. Med den mengden propaganda og subliminale beskjeder vi får slengt i fjeset, er vi sykt sterke som fremdeles har pengene i behold. Er det rart det er splid i verden?

Nei, det er ikke rart i det hele tatt. Reklamen har eksistert siden menneskenes historie begynte. Alltid har vi villet ta profitt for noe vi gir, så det er ikke rart man prøver å prakke på hverandre alskens produkter. Ekstremeksempelet på dette er jo trekanthandelen mellom England, Amerika og Afrika. Engelskmennene så profitt i å ta afrikanerne, og gi Amerikanerne en forskjønnet versjon av virkeligheten ved å si at de hadde billig arbeidskraft. Amerikanerne slukte alt rått, og kjøpte opp Afrikanerne.

Men nok om historie, jeg skal fortelle om et langt mer skremmende aspekt. Reklamens grep om menneskehetens allerede begrensede fornuft begynner for alvor å stramme til. At reklame er fordummende er en kjent sak, men den begynner å få makt over en stor del av musikken også! Man trenger ikke tenke for å like det man ser på tv, og det gjenspeiles i tekstene til flere nyere artister. Et prakteksempel på det er Lene Alexandra, som selger pga alt annet enn musikk-kvalitet. I musikk, er det slik at for eksempel moren din vil ikke høre forskjell på dødsmetall og svartmetall. Reklame er så gjennomført utspekulert at moren din faktisk vil se forskjell, og det er en målestokk som sier ganske mye.

Dersom du har sett filmen ”Idiocracy”, vil du kanskje trekke paralleller. Hvis ikke, kan jeg kort og greit si at tankegangen der er at menneskeheten til slutt blir så dum at den nesten utrydder seg selv. En viktig del av årsaken er reklamen, og subliminale beskjeder. De har blitt så hjernevasket av tankeløs tv-kikking og konsum at alt kjører seg selv ned i avløpet. Som en saueflokk som hopper etter den ledende sauen ned i ett stup, følger resten ubekymret etter.

Reklame har også sin pussige påvirkning i familier, hvert fall i min familie. Det reklameres for vannski, vannbrett og lignende dersom jeg blir med på en hyttetur. De hogger til som reklameprodusenter hvis jeg er sårbar og sier jeg ikke har noen planer for helgen.

Nei, vi må være sterke. Dersom vi viser ett øyeblikks svakhet ved en shoppingrunde, kan det få fatale følger for pengeboka. Også bør vi holde oss for god for sangtekster som viser tegn på IQ-kvotient under 80, som man finner i ”My Boobs Are Okay”. Konklusjonene jeg sitter igjen med, er at enten blir vi universets herskere, viljesterke som ingen andre, eller så kommer vår egen dumhet til å utslette oss alle, og muligens implodere hele universet. Eller noe lignende. Eller så blir vi bare rett og slett fattige, hele gjengen."

Dette er en heldagsprøve jeg skrev en gang på våren i 2008, hvor jeg ga uttrykk for min frustrasjon rettet mot reklame, og dets effekt på folk, samt reklamens virkemidler.